Det var en gang et land langt, langt unna. I dette landet bodde en liten gutt som het Sebastian. Han var ikke mer enn ti vintre (det var sånn de telte år). En dag sa moren til gutten, «kjære gutten min, kan du gå å hente en stein ved Diamanthavet?». Sebastian hadde aldri vert så spent i hele sitt liv. «Ja! Ja, det kan jeg!» Han hoppet opp og ned i spenning. Moren hans smilte til han og sa «Du kan starte den lange reisen i morgen». «Gleder meg veldig, jeg kan ikke vente. Nå går jeg legger meg med en gang!» ropte Sebastian, mens han løp opp trappa, og hoppet i køya si. «Jeg gleder meg så veldig til i morgen» tenkte han, i det han sovnet. Moren hans var selvfølgelig i gang med å pakke til reisen han skulle ut på. Hun visste hun ikke burde sende han vekk, men hun måtte. Hun kunne ikke en gang tenke på hvordan hun kunne leve uten han. «Lykke til, gutten min.» Moren smilte til han og han smilte bredt tilbake. Sebastian hadde aldri vært så spent og så redd samtidig før i hele sitt liv. Han løp til jungelkanten og snudde seg og så mot huset. Han følte seg ekstra modig når han så moren sin stå der. Han tok sitt første skritt inn i jungelen..

Han skalv av frykt, han var dypt inne i jungelen. Sebastian hadde alltid hatt lyst til å gå inn hit, men nå angret han. Alt var mørkt. Bladene hang så tett inntil hverandre at ikke noe sollys kunne snike seg imellom. Trærne var høye med lianer slynget over alt. De hang ned fra trærne, det så nesten ut som monstre og troll. Han så edderkopper og små innsekter og flere ganger så han et skyggeaktig dyr løpe forbi. Det løp så raskt at han så det bare i sidesynet et sekund og i det neste var skyggen vekk. Sebastian kjente knærne skalv, han var liv redd. Han tenkte på moren sin, dette måtte han klare. Han måtte vise at han kunne være like modig som faren sin og alle hans fedre før det igjen. Det mørknet nå. Sebastian lette etter et tørt sted for å legge seg. Etter en lang stund fant han et passende sted å sove. Han satte seg ned og tok soveposen ut av sekken, krøyp inn i den og krøllet seg sammen til en liten ball. Aldri, aldri hadde han sovet utenfor huset før. Han var sikker på at noen kom til å spise han mens han sov. Etter flere timer med å vri seg og alle tankene om hvordan dette ville bli hans siste natt, klarte han endelig å sovne.

Sebastian våknet brått han hadde hatt et mareritt. Tenk deg det verste og mest forferdelige du kan tenke på og så gjør du det syv ganger verre. Det var sånn han opplevde marerittet. Han krøp ut av den varme soveposen. Han tok sekken og så at moren hans hadde pakket tolv drikkeflasker og ni matpakker. Han drakk litt vann, spiste litt mat og så gikk han videre. Jungelen var tett nå og treene vokste tett inntil hverandre. Han så noen vakre blomster «kanskje jeg kan plukke noen av de til mamma når jeg skal tilbake igjen» hvisket han til seg selv. Han smilte, men han visste han måtte fortsette for jungelen var lang og han måtte få fatt i den steinen fra Diamanthavet! Han var full av energi nå og han gikk fortere og fortere. Jungelen var lysere nå og den så ikke like skummel ut i dag. Sebastian så seg rundt, han så fugler, fargerike papegøyer og aper et godt stykke til høyre for seg. Han gikk lenge, men så kjente han klumpen i halsen. Skyggen var tilbake. Jungelen hadde blitt nesten mørk nå. Skyggen skremte alt motet ut av han, den så kjempesvær ut, hva kunne det være? «Jeg har så lyst til å vite hva det er, men samtidig er jeg sikker på at jeg kommer til å angre» tenkte Sebastian mens pusten hans ble ujevn. Sebastian startet å løpe han visste ikke hva annet han kunne gjøre i denne situasjonen. Han løp raskere enn han noen gang hadde gjort før, hjerte hans dunket. Foten hans traff en rot og han falt.

Skyggen sto over Sebastian. Det var en diger jaguar! Den så han rett inn i øynene. Han var så redd han klarte ikke engang å skrike. Han bare stirret tilbake på den digre jaguaren. Jaguaren tok det ene forbeinet på bryste til Sebastian, det føltes som jaguaren prøvde å holde han nede. Tiden sto stille for Sebastian, alt gikk i sakte film. Han kjente hjerte hamre inni seg, han fikk nesten ikke puste. Jaguaren åpnet munnen, men rett før den skulle til å bite Sebastian ble den angrepet av noe. Sebastian trodde han lå der i flere timer før han satt seg opp. Det første han så var den svære jaguaren som sloss med en enda større tiger! De beit og klorte og rullet rundt. Jaguaren brølte høyt, men plutselig brølte tigeren dobbelt så høyt. Da for jaguaren vekk så fort den kunne. Tigeren gikk mot Sebastian, «går det bra med deg?» spurte tigeren med en lav knurrende stemme. Sebastian følte seg litt truet av den gigantiske tigeren, men stemmen dens hørtes ikke farlig ut. «J-jeg tror det» svarte Sebastian med skjelvene stemme. «Du behøver ikke være redd for meg, gutt» svarte tigeren med en rolig stemme. «Jeg har ikke tenkt å gjøre deg noe vondt.» Sebastian så på tigeren med øyne så store som tinntallerkener. «Hvor skal du, gutt?» Spurte tigeren. «Jeg skal til Diamanthavet» svarte Sebastian, han følte seg litt mer trygg og modig. «Da er det nok best vi tar følge» sa tigeren med knurrende stemme.

De gikk og gikk til Sebastian ikke klarte å gå mer. «Jeg tror det er på tide at vi legger oss nå, eller hva?» Sebastian var så trøtt at han bare nikket. «Men før du sovner gutt, hva er navnet ditt?» spurte tigeren. «Sebastian, og ditt?» Svarte Sebastian «Mitt navn er Stripus» Stripus er ikke sikker på om Sebastian hørte det fordi han var allerede langt inn i drømmeland. Stripus la seg ned for å sove ved siden av Sebastian. Neste dag gikk de og gikk de og gikk de, og slik fortsatte de i flere dager. En dag sa Stripus til Sebastian «I morgen er vi ved Diamanthavet.» Sebastian smilte til sin første og beste venn «Jeg kan ikke vente!» Før de startet å gå neste dag sa Sebastian «Tror du virkelig vi kommer frem i dag?» «Jeg er sikker» svarte Stripus. De gikk opp en bratt bakke, på toppen av den bakken var det en slette, og på den sletten lå selvfølgelig Diamanthavet. Sebastian startet å løpe, men Stripus tok han lett igjen. Sammen løp de og hoppet ut i Diamanthavet. «Jeg dukker ned og tar en stein!» Ropte Sebastian til Stripus. Stripus bare nikket mens han svømte tilbake til land. Sebastian dukket, han hadde øynene åpne. Han kunne se alt fordi vannet var så klart. Han så fisker og vennlige krokodiller og små frosker. Han kom helt ned til bunnen. Øynene hans ble større enn tekopper for steinene på bunnen var jo diamanter! Han tok den største og vakreste steinen han så. «Denne blir nok mamma kjempe glad for» tenkte han mens han svømte til overflaten igjen. Han så Stripus vaske seg på vannkanten. Sebastian svømte mot han og kom seg på land igjen. «Fant du det du skulle?» spurte Stripus. Sebastian viste fram diamanten. «Så utrolig vakker den er!» Maler Stripus, mens Sebastian bare smilte enig. De brukte hele resten av dagen på å leke, svømme og sove.

Så sto de på kanten av jungelen akkurat der Sebastian gikk inn for en vinter siden. Han hadde blitt elleve vintre. Stripus så lei seg ut, «hva er det Stripus?» spurte Sebastian «Du må hjem, da kan vi ikke være sammen mer» klynket Stripus. «Du kan vel være med? Jeg vil ikke forlate deg, ikke etter alt du har gjort for meg» svarte Sebastian. Han hadde ikke engang tenkt på an moren hans kanskje ikke ville gi en tiger en hyggelig velkomst. Stripus så på Sebastian med store håpefulle øyne «tror du jeg kan bli med deg?» «Jeg tror ikke, jeg vet» svarte Sebastian med et stort smil. Så gikk de til huset der Sebastian bodde. Han åpnet døra som han pleide å gjøre. «Mamma, jeg er tilbake og jeg har med en venn!» Ropte Sebastian. Moren hans løp ned trappen og omfavnet han «å kjære søte lille gutten min.» Hun ble så glad at gledes tårene rant ned over kinnene hennes. «Og hvem er vennen din da?» «Stripus?» Stripus kom ned fra jungelkanten med diamantsteinen i munnen. Moren var ikke noe redd, hun hadde møtt snakkende tigre fra jungelen før. Hun gikk bort til Stripus og klappet han på hodet. «Er dette vennen din?» smilte moren. «Ja» sa Sebastian. «Han kan bo med oss så lenge han ønsker» sa moren. «Mener du det?» sa Stripus og Sebastian i kor. «Selvfølgelig» svarte moren. Så levde de lykkelige til døden skilte dem ad.

I'll translate this to English when I have the time